EN Utvalg av medisiner som forårsaker imponerende vekttap, har revolusjonert behandlingen av fedme – og gitt forbrukerne et enestående utvalg av vekttapsterapier. Nå begynner forskning å avdekke hvordan disse stoffene kan skille seg fra hverandre, selv om de fungerer på lignende måter.

Semaglutid, tirzepatid og andre nylig utviklede legemidler for behandling av fedme og metabolske forstyrrelser fungerer delvis ved å etterligne et naturlig hormon kalt glukagon-lignende peptid-1 (GLP-1). Studier har imidlertid vist at stoffene er forskjellige i deres evne til Forebygge sykdommer som diabetes type 2 1avvike og at noen gir større vekttap enn andre 2. Det er også forskjeller mellom disse legemidlene og en eldre generasjon av GLP-1 legemidler, med forskning som tyder på at noen av de tidligere legemidlene er mer effektive mot nevrodegenerative sykdommer som f.eks. Parkinsons sykdom 3enn senere medisiner kan være.

Å forstå forskjellene kan hjelpe leger bedre å skreddersy behandlinger, sier Beverly Tchang, en endokrinolog ved Weill Cornell Medicine i New York City. "For eksempel, hvis noen med fedme har hjertesykdom, har jeg en tendens til å strekke meg etter semaglutid først, i stedet for tirzepatid, fordi vi har dataene," sier hun og siterer en studie 4, som viste det Semaglutid reduserer risikoen for alvorlige kardiovaskulære hendelser hos personer med disse sykdommene. Men valget kan være annerledes for noen med søvnapné, sier hun og siterer en studie 5, der tirzepatid reduserte symptomer på søvnapné hos personer med fedme.

Sammenligning

De mest solgte vekttapsmedisinene inkluderer semaglutid, solgt som Ozempic og Wegovy, og tirzpeatid, solgt som Mounjaro og Zepbound. En studie publisert denne måneden 1fant at tirzepatid er bedre enn semaglutid til å forhindre utvikling av type 2 diabetes hos personer med fedme. En annen analyse 2konkluderte med at tirzepatid var assosiert med større vekttap enn semaglutid hos personer med overvekt og fedme. Forskere venter nå spent på resultatene fra en randomisert kontrollert studie som sammenligner semaglutid med tirzepatid på vekttap og vil gi et mer definitivt svar enn tidligere retrospektive studier.

Både semaglutid og tirzepatid etterligner GLP-1, som er involvert i å regulere blodsukkernivået og undertrykke appetitten. Denne etterligningen lar stoffene aktivere reseptorer som normalt aktiveres av GLP-1.

Tirzepatide etterligner også et annet hormon kalt gastroinhibitorisk peptid (GIP), som spiller en rolle i fettmetabolismen. Tirzepatid aktiverer dermed reseptorer som normalt aktiveres av både GLP-1 og GIP.

Imidlertid ville det være en forenkling å anta at tirzepatids antatte høyere styrke er fordi det retter seg mot to hormoner i stedet for ett, sier Tchang. Tirzepatid "aktiverer ikke GLP-1- og GIP-reseptorene like," sier hun. I stedet binder stoffet seg mer effektivt til GIP-reseptoren enn til GLP-1-reseptoren. En hypotese er at tirzepatides GIP-aktivitet øker GLP-1-indusert vekttap, selv om aktiveringen av GLP-1-reseptorer er svakere.

Et eksperimentelt medikament utviklet av bioteknologiselskapet Amgen, basert i Thousand Oaks, California, retter seg også mot reseptorer for både GLP-1 og GIP. Men i motsetning til tirzepatid blokkerer ikke dette stoffet reseptorene. Legemidlet oppnådde lovende vekttapresultater i en tidlig klinisk studie 6.

Forskere prøver nå å forklare hvorfor betydelig vekttap oppnås både ved å aktivere GIP- og GLP-1-reseptorene og ved å aktivere GLP-1-reseptorene og blokkere GIP-reseptorene. "Det er teorier og folk jobber med dem, men jeg synes vi bør være litt ydmyke og innrømme at det fortsatt er ting vi ikke helt forstår," sier Daniel Drucker, en endokrinolog ved University of Toronto i Canada.

Redder hjernen

GLP-1-medisiner forårsaker ikke bare vekttap, men reduserer også betennelse, som delvis kan forklare hvorfor de har potensial til å hjelpe til med å bremse nevrodegenerative sykdommer. Både Parkinsons og Alzheimers sykdom involverer hjernebetennelse.

I en liten klinisk studie forbedret GLP-1-legemidlet exenatid symptomene hos personer med moderat Parkinsons sykdom 3. Exenatid var det første GLP-1-medikamentet på markedet og fikk US Food and Drug Administration-godkjenning i 2005. En liten studie av et GLP-1-legemiddel kalt Liraglutid bremset kognitiv nedgang med opptil 18 % hos personer med mild Alzheimers sykdom i løpet av et år.

Noen forskere mener at jo bedre et GLP-1-legemiddel trenger inn i hjernen, jo bedre kan det behandle nevrodegenerative sykdommer. Det er imidlertid ennå ikke klart hvor langt disse stoffene når hjernen, men det gjør dyreforsøk 7foreslår forskjeller mellom GLP-1-medikamentene i denne forbindelse.

For eksempel ser det ut til at exenatid krysser blod-hjerne-barrieren, et beskyttende skjold som kontrollerer hvilke stoffer som kan passere fra blodet til hjernen. Christian Hölscher, en nevrolog ved Henan Academy of Innovations in Medical Science i Zhengzhou, Kina, tilskriver stoffets første suksess med å behandle Parkinsons sykdom til denne evnen.

Han bemerker at en versjon av exenatid som ble modifisert for å forbli i blodet lenger ikke hadde samme suksess med å behandle Parkinsons sykdom som den originale versjonen 8. Den modifiserte versjonen er et mye større molekyl som ikke kan komme inn i hjernen. "Dette viser virkelig hvor viktig det er å få stoffet til områdene der skaden er hvis du ønsker å forbedre og beskytte nevronene," sier han. Han bemerker også at studier indikerer at semaglutid ikke kan krysse blod-hjerne-barrieren. "Derfor er det svært usannsynlig at de nyeste medisinene som er tilgjengelige på markedet for diabetes vil ha veldig gode effekter på Alzheimers eller Parkinsons sykdom."

Men andre forskere deler ikke denne oppfatningen. "Jeg tror ikke vi har veldig gode data som etablerer en sammenheng mellom hjernepenetrasjon og aktivitet i nevrodegenerative sykdommer," sier Drucker.